Hvorfor jeg ble traumeterapeut

Da jeg begynte på den toårige utdanningen som Traumeterapeut IoPT var jeg blitt godt voksen. Jeg begynte primært fordi jeg ville jobbe som terapeut, men også fordi jeg hadde behov og ønske om å jobbe terapeutisk med meg selv. Først og fremst for å forstå meg selv bedre slik at jeg kunne få det bedre i hverdagen.

Jeg var ca 40 år gammel da jeg for alvor begynte å ta tak i livet. Jeg hadde vært ganske syk og delvis sengeliggende med depresjon, angst og utmattelse gjennom flere perioder fra ungdomstiden.

På et lite sted i Nord–Norge var det ikke så lett å finne en god terapeut eller samtalepartner. De jeg har snakket med opp gjennom årene har vært mye mer opptatt av å stille diagnoser enn av å gi behandling og hjelp. Det var rett og slett ikke noen god hjelp å finne, og jeg ble derfor nødt til å hjelpe meg selv. Dette har jeg primært gjort gjennom å ta til meg kunnskap gjennom utdanninger og kurs.

40 år gammel hadde jeg vært Jehovas vitne i 16 år. De som vet litt om å ha vært med i lukkede trossamfunn, vet at det å trekke seg ut og leve utenfor menigheten eller sekten kan være ganske krevende. En ting er det som skjer med virkelighetsoppfattelsen. Det andre er fordømmelsen fra andre og skammen over å selv ha valgt å bli medlem av et lukket og kontroversielt trossamfunn.

Siden det ikke var noen som kunne hjelpe meg i denne krevende overgangsperioden, da jeg på mange måter måtte begynne livet på nytt, bestemte jeg meg for å begynne å studere religionsvitenskap og teologi for å få ryddet opp i hodet.

Det fungerte ganske bra. Mye av det indre kaoset kom under kontroll, likevel kjente jeg fortsatt behov for å ha et sted å høre til og et sted å gå med tankene og lengselen. Etter noen år og noen runder innom frikirkene i byen, meldte jeg meg derfor inn i Den norske kirke. I løpet av de neste årene jobbet jeg i kirka, satt en periode i menighetsråd og ble etter hvert ordinert prest bare noen måneder etter at jeg fullførte utdanningen som traumeterapeut.

I løpet av disse intense årene med teologistudier, praktikum, ordinasjon og psykoterapi i forbindelse med utdanningen til traumeterapeut, begynte jeg å se livet mitt med et nytt blikk. Jeg begynte å se nye sammenhenger og gradvis forstå hvorfor jeg hadde blitt Jehovas vitne 25 år gammel. Kanskje var det ikke bare konsekvensene av utstøtelsen og sekterismen jeg trengte å jobbe med hos meg selv?

For noen få år siden ble jeg spurt om hva som er det beste jeg har gjort i livet. Av alt jeg har opplevd, alle utdanningene, alle kursene, alle yrkene jeg har vært innom; – hva har vært best?

Uten å nøle vil jeg nok fortsatt svare at det å begynne med yoga i en alder av 40 er det smarteste, fineste og beste jeg har gjort for meg selv gjennom hele livet. Skulle ønske jeg startet med det mange år tidligere.

Gjennom yogaen lærte jeg å flytte oppmerksomheten fra hodet og ned i kroppen, og å være til stede i min egen kropp. Jeg lærte om nervesystemet, fight/flight–responsen og hvordan jeg kan påvirke et overaktivert nervesystem gjennom bevisst pust og oppmerksom tilstedeværelse (mindfulness). Og ikke minst jeg lærte meg å spenne av og virkelig hvile.

Stress eller angst hadde vært min normaltilstand gjennom flere år. Det tok tid for meg å forstå hvor anspent jeg egentlig hadde vært og hva det hadde gjort med min helse, energi og livskvalitet.

Jeg begynte gradvis å se mine egne mønster fra barndommen. Tankemønster, reaksjonsmønster, holdninger og tillærte verdier. Mye av det som jeg tidligere har betegnet som min personlighet og sett på som konstant. I traumeterapien kalles dette overlevelsesstrategier. Tillærte strategier som er nødvendige tilpasninger til miljøet vi vokser opp i. Jeg forstod at holdninger, handlinger og atferdsmønster som har vært nødvendig på et tidlig tidspunkt i livet, ikke nødvendigvis er de beste strategiene for et godt liv som voksen. Og jeg skjønte at de kan endres. At jeg kan forandres.

Som barn opplever de fleste overveldende hendelser. For min generasjon var oppdragelsesmetodene annerledes enn i dag. Vold og ulike former for straff var ganske vanlig. Mange barn er fortsatt vitne til vold mellom foreldre eller mot søsken. Seksuelle overgrep er mye vanligere enn vi orker å ta inn over oss. Rusmisbruk og psykisk sykdom hos en forelder eller søsken setter også dype spor i oss og påvirker hvem vi er i dag. Mobbing, trakassering, ekskludering og avvisning skjer både i hjemmet og på skole og arbeidssted. Psykisk og verbal vold er like skadelig som fysisk vold.

Disse livshendelsene kan oppleves som overveldende og uforståelige, og vanlige strategier for både barn, unge og voksne er å undertrykke følelser, benekte hendelser, bagatellisere og forsøke å tie det hele i hjel. Eller å betegne det vi har opplevd som ‘normalt’ og derfor noe som vi skal aksepteres eller tåles. Vi skyver hendelsene ut av vår bevissthet og mange opplever i ettertid store hull i minnene om barndom og oppvekst.

Begrepet traumer er mye misforstått. Vi tror at det handler om selve hendelsen, og når vi bruker begrepet i dagligtale tenker vi oftest på voldsomme hendelser som ulykker, krig og overfall.

Voldsomme enkelthendelser kan faktisk være mindre skadelige på sikt, enn de hendelsene som foregår over tid i hjemmet, på skolen eller på jobb. Selv om de ytre sett er mindre dramatiske kan de gi store konsekvenser i det indre. Traumet er altså ikke selve hendelsen, men om det som skjer på innsiden.

Traumer kan forstås som psykiske sår som skaper vanskeligheter i livet her og nå gjennom redusert livskvalitet og funksjon i hverdagen.

Vanlige symptomer kan være depresjon, angst, utmattelse, søvnforstyrrelser, avhengighet, tilbaketrekning, lav selvfølelse eller fysiske smerter.

Symptomer kan forstås som systemets forsøk på å overleve.

Moderne traumebehandling innebærer derfor

• å kunne roe og regulere nervesystemet
• å trene på å være til stede her og nå
• å arbeide med å integrere de følelsene som aldri ble anerkjent eller tålt
• å arbeide med overlevelsestrategiene som den enkelte har utviklet

Å reorganisere minner og utvikle en sammenhengende og meningsfull livshistorie er et sentrale mål i all traumebehandling. Jeg omtaler det ofte som å jobbe med å eie sin egen historie.

Jeg har brukt og bruker fortsatt mange ulike metoder i mitt forsøk på å forstå og hjelpe meg selv og andre. Mindfulness og yoga, traumearbeid IoPT, narrativ terapi og kognitiv terapi, coachingteknikker og konstruktivistisk veiledning, samt tolvtrinnsarbeid med Sinnsrogudstjenester og samtale–og delegrupper.

Jeg forbeholder meg retten til å være underveis. Å jobbe med seg selv er en livslang prosess og jeg tror ikke lenger at noe som helst kan ‘fikses’, men at alt handler om utvikling og vekst.

Vi bestemmer heldigvis selv om vi skal fortsette å vokse.

Refleksjonsspørsmål:

* Hva kan det innebære for deg å ta ansvar for og eie din egen historie?

* Hva er din historie? Skriv din livshistorie med max 1000 ord.

* Hva tar du med og hva utelater du? Hvorfor?